Kapittel 21:
Miller sa det slik: «I hele min virksomhet har jeg aldri ønsket eller hatt noen tanke om å danne noe nytt trossamfunn eller favorisere en menighet på bekostning av en annen. Jeg forsøkte å gjøre noe for alle. Jeg gikk ut fra at samtlige kristne ville glede seg ved tanken på Kristi gjenkomst, og at de som ikke delte min oppfatning, likevel ville respektere dem som gjorde det. Derfor falt det meg ikke inn at det skulle bli nødvendig med separate møter. Min eneste hensikt var å hjelpe mennesker til å vende om, varsle verden om den kommende dom og hjelpe medmennesker til å berede seg for å møte Gud med fred. De fleste som vendte om under min virksomhet, sluttet seg til de forskjellige kirkesamfunn som alt eksisterte.»1
Fordi Millers arbeid bidrog til å oppbygge menighetene, ble det i begynnelsen betraktet med velvilje. Men snart tok predikanter og andre religiøse ledere avstand fra læren om Kristi gjenkomst og prøvde å hindre at den ble forkynt. De talte imot den fra prekestolen og forbød medlemmene å høre slik forkynnelse. De til og med forbød dem å gi uttrykk for sitt håp i menighetssammenheng.
De troende kom dermed i en vond og vanskelig situasjon. De følte seg knyttet til sine menigheter og ville nødig bli utestengt fra fellesskapet. Men da de så at Guds ord ble fortrengt, og de ble fratatt retten til å studere profetiene, følte de at troskapen mot Gud forbød dem å føye seg. De kunne ikke akseptere at de som motarbeidet Guds ord, kunne være hans menighet, «sannhetens støtte og grunnvoll». Derfor følte de at det var riktig av dem å skille lag med sine tidligere venner. Sommeren 1844 var det omkring femti tusen som forlot de forskjellige kirkesamfunn.
Ved et møte i presbyterianernes kirkeråd i Philadelphia uttalte pastor Barnes, forfatter av en kjent bibelkommentar og prest i en av byens største menigheter, at han hadde vært prest i tjue år, men det var først ved den siste nattverdgudstjenesten han forrettet, at det ikke samtidig ble opptatt nye medlemmer i menigheten. Men nå var det ingen vekkelser, ingen omvendelser, tilsynelatende ingen åndelig vekst blant de kristne, og ingen kom til ham for å snakke om hvordan de kunne bli frelst. Økonomisk vekst og de lyse utsikter for handel og industri hadde bidratt til mer verdslighet. Slik var det innenfor alle kirkesamfunn.2
I februar samme år uttalte professor Finney ved Oberlin College: «Vi har vært klar over at de protestantiske kirkesamfunn i vårt land stort sett enten er likegyldige eller direkte fiendtlig stemt mot de aller fleste av de moralske reformer i vår tid. Det finnes noen unntak, men ikke nok til å kunne endre helhetsbildet. En annen faktor er den nesten totale mangel på vekkelse i menighetene. Den åndelige sløvheten har trengt igjennom nesten overalt, og den stikker faretruende dypt. Dette bekreftes av den religiøse presse over hele landet. ...
I stadig sterkere grad tar menighetsmedlemmer etter verdens seder og skikker. De tar del i verdslig selskaps- og fornøyelsesliv med dans og andre forlystelser. ... Men vi behøver ikke gå nærmere inn på dette triste tema. Vi må bare konstatere at problemet stadig blir mer påtrengende, noe som viser at kristenheten er i sørgelig forfall. De har kommet langt bort fra Herren, og han har trukket seg bort fra dem.»
I en artikkel i «Religious Telescope» stod følgende: «Aldri har vi vært vitne til et så omfattende religiøst forfall som nå. Kristenheten burde virkelig våkne opp og prøve å finne årsaken til denne ulykken, for slik må alle som elsker Sion, oppfatte situasjonen. Når vi tenker på hvor få det er som virkelig vender om, og legger merke til syndernes skamløse fremferd, må vi uvilkårlig spørre: Har Gud glemt å være nådig? Er nådens dør lukket?»
Likevel ble ikke jødefolket utestengt fra kunnskapen om frelsens goder eller fra å få del i dem. Men de som forkastet sannheten, mistet all interesse for Guds gave. De hadde gjort «mørke til lys og lys til mørke», inntil lyset som var i dem, var blitt mørke. Hvor stort var ikke dette mørket!
Det er i samsvar med Satans taktikk at mennesker beholder en ytre form for religiøsitet, når bare den levende gudsfrykt mangler. Etter at jødene hadde forkastet evangeliet, holdt de fortsatt fast på de gamle seremoniene. De opprettholdt strengt sin nasjonale isolering, selv om de måtte innrømme at Gud ikke lenger åpenbarte seg blant dem.
Profetiene i Daniels bok pekte så klart på tiden for Messias' komme og forutsa hans død så tydelig at jødene frarådet hverandre å studere dem. Til sist uttalte rabbinerne en forbannelse over dem som prøvde å beregne tiden. I de følgende århundrer har Israels folk i sin blindhet og ubotferdighet stått som en alvorlig og fryktelig advarsel om hvor farlig det er å forkaste lyset fra himmelen. De har stilt seg likegyldige til Guds frelsestilbud og har ikke brydd seg om evangeliet.
Overalt hvor den samme holdning finnes, blir resultatene likedan. Den som med overlegg handler mot sin overbevisning på grunn av egne ønsker og tilbøyeligheter, vil til sist miste evnen til å skjelne mellom rett og galt. Dømmekraften blir svekket, samvittigheten blir sløvet, sinnet blir forherdet og sjelen blir skilt fra Gud. Når guddommelig sannhet blir avvist eller oversett, blir menigheten mørklagt. Troen og kjærligheten blir kald, og uenighet og splittelse får innpass. Menighetens medlemmer blir opptatt med verdslige sysler, og syndere blir forherdet og ubotferdige.
Den første engels budskap i Åp 14, som kunngjør tiden for Guds dom og oppfordrer menneskene til å frykte Gud og tilbe ham, hadde til hensikt å skille hans folk fra den onde innflytelsen i verden og vekke dem til å innse at de selv var verdslige og frafalne.
Dette budskapet var en advarsel til menigheten, og hvis det var blitt påaktet, ville det ha fjernet det onde som skilte menigheten fra Gud. Hvis Guds folk hadde tatt imot budskapet fra himmelen, ydmyket seg for Herren og i oppriktighet innstilt seg på å møte ham, ville hans Ånd og kraft ha virket blant dem. Menigheten ville igjen ha opplevd den enighet, tro og kjærlighet som hersket på apostlenes tid, da de troende var «ett i hjerte og sinn» og «talte Guds ord med frimodighet». «Hver dag ble nye mennesker frelst, og Herren la dem til menigheten.»3
Dersom Guds folk tok imot lyset fra hans ord, ville de erfare den enhet som Kristus bad om og som apostelen kaller «Åndens enhet, i den fred som binder sammen: Ett legeme, en Ånd, likesom dere fikk ett håp da dere ble kalt, en Herre, en tro, en dåp».4
Dette opplevde de som tok imot adventbudskapet. De kom fra forskjellige kirkesamfunn, og de trosmessige skranker som skilte dem, ble brutt ned. Religiøse stridspørsmål ble feid bort. Den ubibelske lære om et jordisk tusenårsrike ble oppgitt, feilaktige meninger om Kristi annet komme ble korrigert, og stolthet og verdslighet ble fjernet. Feilgrep ble rettet på. Mennesker ble knyttet sammen i inderlig fellesskap, og kjærlighet og glede fikk råde. Når et slikt budskap betydde så mye for de få som rettet seg etter det, ville det ha betydd like mye for alle andre, om de hadde tatt imot det.
Men de fleste menigheter ignorerte advarselen. Prestene, som skulle være vaktmenn for Israels ætt, burde vært de første til å tyde tegnene på Jesu komme. Men de hadde forsømt å dra lærdom av profetiene og av tidenes tegn. Mens de var opptatt av verdslige ambisjoner, kjølnet kjærligheten til Gud, og troen på hans ord forsvant.
Da de hørte om Kristi gjenkomst, skapte det bare motvilje og vantro. At legfolk forkynte budskapet, ble brukt som en innvending mot det. Som i gammel tid ble den klare forkynnelsen møtt med spørsmålet: «Har kanskje noen av rådsherrene trodd på ham? Eller noen av fariseerne?» Og da det ikke gikk an å motbevise det som gjaldt de profetiske tidsperiodene, var det mange som frarådet folk å studere profetiene. De påstod at de profetiske bøkene var forseglet og uforståelige.
Folk flest stolte blindt på sine åndelige ledere og nektet derfor å ta hensyn til varselsbudskapet. Andre var nok overbevist om sannheten, men torde ikke innrømme det fordi de var redde for å «utstøtes av synagogen». Budskapet Gud sendte for å prøve menigheten og rense den, åpenbarte med all tydelighet hvor mange det var som elsket verden mer enn Kristus. Båndene som bandt dem til verden, var sterkere enn de som drog dem mot himmelen. De valgte å lytte til verdslig visdom, og ignorerte sannhetens hjerteransakende budskap.
Da de forkastet den første engels advarsel, avviste de det middel Gud hadde gitt for å frelse dem. De vraket nådens budbærer som ville ha fjernet de onder som skilte dem fra Gud, og enda ivrigere enn før søkte de vennskap med verden. Dette var årsaken til den forferdelige verdslighet, det frafall og den åndelige død som preget menighetene i 1844.
I Bibelen er den hellige og varige forbindelsen mellom Kristus og hans menighet fremstilt som et ekteskap. Herren har knyttet sitt folk til seg ved en høytidelig pakt der han lover å være deres Gud, og de forplikter seg til å tilhøre bare ham. Han sier: «Jeg vil trolove meg med deg for alltid. Jeg vil trolove meg med deg i rettferd og rett, i miskunn og barmhjertighet.» I Det nye testamente bruker Paulus det samme bilde når han sier: «Jeg har forlovet dere med Kristus, og bare med ham, for å føre dere til ham som en ren jomfru.»5
Menighetens utroskap mot Kristus da den ikke lenger viste ham tillit og hengivenhet, men ble opptatt med verdslige interesser, sammenlignes med ekteskapsbrudd. Dette symbolet er brukt om israelittenes synd da de vendte seg bort fra Herren. Guds store kjærlighet som de foraktet, er skildret på denne gripende måten:
«Jeg sverget deg troskap og sluttet pakt med deg, og du ble min.» «Du ble strålende vakker og skikket til å være dronning. Blant folkene gikk det ord om din skjønnhet; for den ble fullendt ved all den stas jeg hadde på deg, lyder ordet fra Herren Gud. Men du kjente deg trygg på din skjønnhet og drev hor, fordi du hadde slikt ry.» «Som en kvinne er troløs mot sin venn, var du troløs mot meg, du Israels ætt, lyder ordet fra Herren.» «Du horkvinne, istedenfor å holde deg til mannen din tar du fremmede menn.»6
I Det nye testamente er lignende talemåter brukt om de kristne som søker vennskap med verden fremfor å søke gunst hos Gud. Apostelen Jakob sier: «Dere troløse! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.»7
Kvinnen (Babylon) i Åp 17 «var kledd i purpur og skarlagen og lyste av gull og edelstener og perler. I hånden holdt hun et gullbeger fylt av hedensk styggedom og all slags urenhet fra hennes utukt. På hennes panne stod skrevet et navn med skjult mening: «Babylon den store, mor til skjøgene og all styggedom på jorden»». Videre sier profeten: «Jeg så at kvinnen var beruset av blodet fra de hellige og fra Jesu vitner.» Babylon fremstilles videre som «den store byen som har kongemakt over jordens konger».8
Den makten som i så mange århundrer hadde despotisk herredømme over kongene i den kristne del av verden, var romerkirken. Purpur og skarlagen, gull, edelstener og perler gir levende uttrykk for den fyrstelige pomp og prakt som pavestolen omgav seg med. Ikke noen annen makt kunne med så stor rett sies å være «beruset av blodet fra de hellige og fra Jesu vitner» som den kirken som på en så grusom måte forfulgte Kristi etterfølgere. Babylon ble også beskyldt for å ha utilbørlig forbindelse med «jordens konger». Da den jødiske menighet forlot Herren og slo seg sammen med hedningene, ble den troløs. Samme dom rammer romerkirken fordi den ble korrupt da den søkte støtte hos verdslige makter.
Budskapet i Åp 14, som kunngjør Babylons fall, må gjelde menigheter som en gang var rene, men senere er blitt korrupte. Dette budskapet følger advarselen om dommen, og må derfor lyde i den siste tid. Det kan altså ikke angå romerkirken alene, siden den har vært i en fallen tilstand i mange århundrer. Dessuten inneholder Åp 18 et kall til Guds folk om å gå ut fra Babylon. Følgelig må mange av Guds folk ennå være i Babylon.
Hvor finner vi i dag de fleste Kristi etterfølgere? Utvilsomt i de forskjellige protestantiske trossamfunn. Da disse menighetene oppstod, tok de standpunkt for Gud og sannheten, og han velsignet dem. Til og med den vantro verden var nødt til å erkjenne de gagnlige resultater av å følge evangeliets grunnprinsipper. Eller som profeten sa til Israel: «Blant folkene gikk det ord om din skjønnhet; for den ble fullendt ved all den stas jeg hadde på deg, lyder ordet fra Herren Gud.» Men de falt på grunn av den samme tilbøyelighet som ble til forbannelse og ruin for Israel: ønsket om å etterligne verden og vinne dens vennskap. «Men du kjente deg trygg på din skjønnhet og drev hor, fordi du hadde slikt ry.»9
Mange protestantiske trossamfunn følger romerkirkens eksempel når det gjelder vanhellig forbindelse med «jordens konge». Statskirken har knyttet seg til de verdslige myndigheter, og andre samfunn søker verdens gunst. Uttrykket «Babylon» - forvirring - kan med rette anvendes om disse samfunn, for alle påstår at de baserer sin troslære på Bibelen, og likevel utgjør de nesten utallige sekter med motstridende teorier og trosbekjennelser.
De trossamfunn som skilte lag med romerkirken, har ikke bare et syndig forhold til verden, men ligner romerkirken også på andre måter. Fra katolsk hold blir det hevdet at «hvis den katolske kirkes helgendyrkelse, er avguderi, så er dens datter, den anglikanske kirken, skyldig i samme synd, fordi den har ti kirker som er vigslet til Maria for hver kirke som er vigslet til Kristus».10
I en avhandling om «tusenårsriket» skrev den kalvinistiske teologen dr. Samuel Hopkins: «Det er ikke noen grunn til å tro at Antikristens ånd og verk gjelder utelukkende Den romersk-katolske kirke. De protestantiske samfunn har mye av Antikrist i seg, og er langt fra å være fullstendig befridd for... fordervelse og ugudelighet.»11
Og om den presbyterianske kirkes atskillelse fra Rom: «For tre hundre år siden marsjerte vår kirke ut av Roms porter med en åpen bibel i fanen og med dette valgspråk i våpenskjoldet: Ransak Skriften!» Så spør forfatteren: «Kom den ren ut av Babylon?»12
Spurgeon karakteriserer situasjonen slik: «Den anglikanske kirke later til å være fullstendig gjennomsyret av formvesen, mens de frikirkelige synes å være nesten like mye påvirket av gudløs filosofi. Folk som vi ikke hadde ventet det av, vender seg bort fra troens grunnvoll. Det er som om hele England er gjennomsyret av en vantro som endog våger å gå på prekestolen og kalle seg kristen.»
For å sikre seg flere tilhengere senket de kristendommens høye standard. Resultatet var at hedenskapets flodbølge strømmet inn i kirken og førte sine egne skikker, vaner og avguder med seg. Etter hvert som kristendommen sikret seg støtte og anerkjennelse fra de verdslige makthavere, ble den i navnet godtatt av de fleste. Mange som gav seg ut for å være kristne, fortsatte likevel å være hedninger og tilbad sine avguder i hemmelighet. 14
Er ikke det samme skjedd i nesten hvert kirkesamfunn som kaller seg protestantisk? Etter hvert som grunnleggerne dør, de som hadde den virkelige reformasjonsholdning, begynner deres etterkommere å omforme bevegelsen. Mens reformatorenes etterkommere blindt holder fast på fedrenes trosbekjennelse og avviser enhver sannhet som de ikke så, følger de ikke fedrenes eksempel når det gjelder ydmykhet, selvfornektelse og forsakelse. På den måten forsvinner den opprinnelige enkelhet. En verdslighetens flodbølge strømmer inn og bringer med seg sine skikker, seremonier og avguder.
De som gir seg ut for å følge Kristus, dyrker i utpreget grad vennskap med verden som er «fiendskap mot Gud». De mest alminnelige kirkesamfunn er kommet langt bort fra Bibelens norm for ydmykhet, selvfornektelse, enkelhet og gudsfrykt.
Da John Wesley en gang talte om riktig bruk av penger, sa han: «Sløs ikke med en så dyrebar talent bare for å tilfredsstille øynenes lyst med kostbare klær og unødvendige smykker. Bruk ikke noe av det til overdreven utsmykking i hjemmet, til unødvendige og dyre møbler, kostbare malerier og annen overflødig dekorasjon. … Bruk ikke penger for å tilfredsstille forfengeligheten og for å vekke ros og beundring. … Så lenge du gjør godt mot deg selv, vil folk snakke pent om deg. Når du er kledd «i purpur og fineste lin», og lever «i fest og glede dag etter dag», vil mange sikkert beundre deg for din fine smak, din gavmildhet og gjestfrihet. Men kjøp ikke deres ros så dyrt. Vær heller tilfreds med den ros som kommer fra Gud.»15 Mange menigheter i vår tid forkaster en slik lære.
På mange steder er det populært å bære kristennavnet. Statsmenn, politikere, jurister, leger og forretningsfolk er blitt medlemmer av et eller annet kirkesamfunn for å sikre seg tillit og aktelse og for å fremme sine egne private interesser. Slik prøver de å skjule sine urettferdige handlinger bak en kristen bekjennelse.
Rikdommen og innflytelsen som disse verdsligsinnede medlemmer har, føles som en styrke for de respektive trossamfunn, og de strekker seg enda lenger for å vinne popularitet og støtte. De bygger praktfulle kirker i de fineste strøk og utstyrer dem på den mest overdådige måten. Medlemmene kler seg kostbart og etter siste mote. Talentfulle predikanter som kan samle mange tilhørere og underholde forsamlingen, får høy lønn. De bør helst ikke refse mennesker for deres syndige liv, men tale vennlige og behagelig til fornemt folk. Aktverdige syndere får sine navn i kirkebøkene, og fornemme synder skjuler seg under gudfryktighetens kappe.
Et innflytelsesrikt tidsskrift hadde dette å si om de kristnes holdning til verdslighet: «Uten å merke det har kristenheten gitt etter for tidsånden og har avpasset gudstjenesten etter tidens krav.» «Kirkesamfunnene benytter ethvert middel for å gjøre religionen tiltrekkende.» I «New York Independent» kunne man lese dette om situasjonen: «Skillelinjen mellom dem som bekjenner seg som kristne og dem som ikke gjør det, blir stadig mer uklar, og energiske personer på begge sider arbeider iherdig for å fjerne all forskjell på deres levesett og fornøyelser.» «Når kristendommen er populær, bidrar det i høy grad til å øke tallet på dem som gjerne vil ha del i dens goder uten å møte dens krav.»
Den presbyterianske teologen Howard Crosby uttalte: «Det er ytterst foruroligende at Kristi menighet i så liten grad oppfyller sin Herres hensikt. Likesom jødene i gammel tid lot det fortrolige samkvem med avgudsdyrkere forstyrre deres forhold til Gud, ... oppgir Kristi menighet i dag de guddommelige retningslinjer fordi den har et utilbørlig forhold til en vantro verden. Den følger den gudløse verdens nedbrytende, men ofte besnærende seder og skikker, ved å resonnere på en måte som er helt fremmed for Guds ord, og som står i skarp kontrast til all åndelig vekst.»16
I denne malstrøm av verdslighet og nytelsessyke forsvinner nesten all selvfornektelse og oppofrelse for Kristi skyld. «Noen av dem som nå tar aktivt del i menighetslivet, ble som barn oppdratt til å ofre for å kunne gi eller utføre noe for Kristus. Men dersom det i dag er behov for midler, ... må det endelig ikke komme noen oppfordring om å gi. Slikt må ikke forekomme. Lag heller en basar, en underholdning, en festlig tilstelning - hva som helst som folk liker.»
I sin nyttårstale i 1873 uttalte guvernør Washburn fra Wisconsin: «Det er behov for en lov som kan forby hasardspill. Det finnes overalt. Uten å ville det går selv menigheter av og til djevelens ærend. Velgjørenhetskonserter, kirkebasarer og lotteri, ofte til støtte for religiøse eller veldedige formål som ikke alltid er like ideelle, er bare tiltak for å skaffe penger uten å yte noe til gjengjeld. Ikke noe er så demoraliserende og berusende, særlig for de unge, som det å skaffe seg penger og andre verdier uten arbeid. Når aktverdige personer tar del i den slags lykkespill og beroliger samvittigheten med at pengene går til et godt formål, er det ikke merkelig at de unge legger seg til vaner som nesten sikkert kan føres tilbake til slikt hasardspill.»
Lysten til å ligne verden trenger seg inn overalt i kristenheten. I en preken holdt i London, ble det tegnet et mørkt bilde av det åndelige forfall i England: «Det blir stadig færre rettferdige på jorden, og ingen bryr seg om det. Bekjennende kristne i alle menigheter elsker verden, følger dens skikker, liker å ha det makelig og trakter etter ære. De er kalt til å lide med Kristus, men tåler ikke engang å bli irettesatt. Frafall, frafall, frafall står det skrevet over kirkedørene. Dersom de visste det eller følte det, var det håp, men akk! de roper: «Vi er rike, vi har overflod og mangler ingen ting.»17
Den store synden som Babylon blir anklaget for, består i at «hennes horeliv har vært som en berusende vin for dem som bor på jorden». Den berusende drikk som hun byr verden, er de falske læresetninger hun har godtatt som følge av sitt utilbørlige forhold til de verdslige makter. Vennskapet med verden ødelegger hennes tro, og hun øver en nedbrytende innflytelse på verden ved at hun forkynner læresetninger som går på tvers av de klare utsagn i Den hellige skrift.
Romerkirken sørget for at folk ikke fikk lese Bibelen, og krevde at alle i stedet skulle godta kirkens lære. Det var reformasjonen som åpnet Guds ord for menneskene. Men det er også et faktum at kristenheten i vår tid lærer å bygge sin tro på kirkens bekjennelse og undervisning i stedet for på Skriften.
Den presbyterianske presten Charles Beecher sier om de protestantiske kirkesamfunn: «De er like ømtålige for ethvert angrep på trosbekjennelsen som kirkefedrene var for kritikk mot den økende ærbødighet de selv fremelsket overfor helgener og martyrer. ... De evangeliske samfunn innenfor protestantismen har til de grader bundet sine egne og hverandres hender at ingen kan bli prest uten at han anerkjenner en eller annen bok i tillegg til Bibelen. ... Det er ingen overdrivelse å hevde at innflytelsen fra trosbekjennelsene er så sterk at den er i ferd med å forby Bibelen like virkelig som romerkirken gjorde, selv om det skjer på en mer raffinert måte.»18
Når sannhetstro forkynnere forklarer Guds ord, står lærde personer frem, lærere i teologi som gir seg ut for å forstå Skriften. De stempler sanne lærepunkter som kjetteri, og avfeier dermed sannhetssøkende mennesker. Hvis verden ikke var så beruset av Babylons vin, ville mennesker i hopetall bli overbevist og omvendt ved de klare og konsise sannheter i Guds ord. Men troslæren virker så forvirrende og uharmonisk at folk ikke vet hva de skal tro. Kirken har selv en stor del av skylden for at verden ikke tar imot evangeliet.
Fordi de fortsatt har forkastet de spesielle sannhetsemner som gjelder vår tid, er de sunket dypere og dypere. Likevel kan det ikke ennå sies at «falt er Babylon den store, hun som med sitt horeliv har skjenket vin til alle folkeslag, en vredens vin». Ennå har hun ikke fått alle folk til å gjøre det. Verdsliggjøring og likegyldighet overfor de sannheter som skal prøve menneskene i vår tid, øker stadig i hele den protestantiske del av kristenheten. Disse kirkesamfunn er innbefattet i den annen engels alvorlige og fryktelige dom. Men frafallet har ennå ikke kulminert.
Bibelen forteller at før Herren kommer, skal Satan opptre med «stor makt og med under og falske tegn. Med all slags urett forfører han dem som går fortapt».19 Først når denne situasjonen inntreffer og kirkenes tilknytning til verden er blitt virkelighet i hele kristenheten, er Babylons fall en kjensgjerning. Forandringen skjer gradvis, og den totale oppfyllelse av Åp 14,8 er ennå i fremtiden.
Tross det åndelige mørke og fremmedgjøringen overfor Gud som preger de kirkesamfunn som utgjør Babylon, finnes de aller fleste av Kristi sanne etterfølgere fremdeles i de kretsene. Mange av dem har ennå ikke fått øynene opp for de spesielle sannheter som gjelder vår tid. Ikke få er misfornøyde og lengter etter klarere lys. Forgjeves leter de etter Kristi speilbilde i de kirkesamfunn de er knyttet til. Etter hvert som disse kirkesamfunn fjerner seg mer og mer fra sannheten og knytter seg fastere til verden, øker forskjellen mellom de to gruppene. Til sist vil det bli fullstendig brudd. Tiden kommer da de som elsker Gud over alt annet, ikke lenger kan opprettholde forbindelsen med dem som «elsker lystene høyere enn Gud. I det ytre har de gudsfrykt, men de fornekter dens kraft».
Åp 18 viser til den tiden da kirkesamfunnene har forkastet det trefoldige varselsbudskapet i Åp 14,6-12, og derfor opplever den situasjonen som den annen engel forutsa, og da Guds folk som ennå er i Babylon, blir oppfordret til å dra ut. Dette budskapet er det siste som verden vil få, og det vil gjøre sin gjerning.
Når «de som ikke trodde på sannheten, men hadde sin glede i uretten», skal bli prisgitt en villfarelse som virker i dem så de tror løgnen, vil sannhetens lys skinne på alle som er åpne for å ta imot det, og de av Herrens folk som ennå er i Babylon, vil lyde kallet: «Dra bort fra henne, mitt folk.»20
1) Bliss, s. 328
2) Congregational Journal, 23. mai 1844
3) Apg 4,32.31; 2,47
4) Ef 4,3-5
5) Hos2,19;2 Kor 11,2
6) Jer 3,20; Esek 16,8.13-15.32
7) Jak 4,4
8) Åp 17,4-6.18
9) Esek 16,14.15
10) Richard Challoner, The Catholic Christian Instructed, s. 21,22
11) S. Hopkins, Works 2, s. 328
12) Thomas Guthrie, The Gospel in Ezekiel, s. 237
13) 2 Tess 2,7; Ecclesiastical Researches, kap. 6, s. 51
14) Gavazzi, Leetures, s. 278
15) Wesley, Works, preken nr. 50
16) The Healthy Christian: An Appeal to the Church, s. 141,142
17) Second Advent Library, traktat nr. 39
18) Preken av Charles Beecher holdt i Fort Wayne, lndiana 22. febr. 1846
19) 2 Tess 2, 9-11
20) 2 Tess 2,12; Åp 18,4
Neste kapittel: Oppfylte profetier
Forside | Detaljert kapitteloversikt
Mot historiens Klimaks - En bok av Ellen Gould White.
www.mothistoriensklimaks.no